søndag 31. januar 2010

Familiemøte

Glimt fra kaffepause og lek heime hos Ådnanes. I ettermiddag har vi vært på familiemøte der, og det ble siste familiemøte her før vi flytter til Khovd. Vi skal jo tilbake hit til Ulaanbaatar om 6 uker, og det blir nok noen turer for året. Og det er bra, for det er en trivelig gjeng dette her! Så vet vi at det er en trivelig gjeng i Khovd også, som vi gleder oss til å bli naboer med!
Fin samling idag, der vi fikk høre om at Gud har en plan, strategi for oss. At vi skal bli mer lik Jesus. Og vi fikk se og høre om at gift er farlige greier. For en som var på "fisketur" ble bitt av en slange, og da trengte han hjelp av en annen som fikk ut gifta. Hva er så gifta i vårt liv? Det er synda det. Jesus er vår redningsmann og kan frelse oss og rense oss fra synda. Redningsbøyen var et annet bilde på Jesus. Om en ligger i vannet og trenges å reddes, og redningsbøya kastes ut til han, så må han velge. Å gripe redningsbøya eller ikke. Å bli reddet eller ikke. Jesus er redningen for oss mennesker.

fredag 29. januar 2010

Flyttebil og gjestehusliv

Her er flyttebilen med sakene våre! Den ble lastet om litt her i dag, for det er mere saker fra kontoret som skal sendes med. Her må en nytte på når en skal sende lastebil til Khovd. Blant annet var det en pult og kontorstol til Bjørn Olav.
Ut å leke litt i sola gjør godt, om ikke det blir så langvarig. Mari var her i formiddag, og det er alltid stas.
Her på gjestehuset har vi det bra, og barna leker nå med koppesett og serverer meg både det ene og det andre av plastikmat! Og nå er leiligheten vår vasket ut, og nøklene overlevert. Utvaskinga ordnet stort sett Undraa, og hun fikk hjelp til det siste i dag av Delgermaa som jobber på kontoret. Med de to damene tar det ikke lang tid å få leiligheten skinnende ren. Jeg var på kontoret en tur i dag for å skrive et "reference letter" om Undraa, for å anbefale henne på det varmeste! Håper hun finner ny jobb.

torsdag 28. januar 2010

Bååts-lunch og flytting til gjestehuset

På lørdag var vi invitert hos Undraas mor og far til lunch. Kjekt å få treffes før vi flytter til Khovd! I geren deres var det godt og varmt, og til og med et lite vindu ved pipeåpningen sto oppe hele tida for å lufte. Melkete i skål ble servert som seg hør og bør, og barna fikk juice. Bååts var forberedt, og var i en slags dampkoker. For å si det sånn så er Erka-emee sine bååts utrolig gode, rent oksekjøtt med litt gulrot og løk og salt innpakket i tynn deig til små søte "pakker". Som da altså dampes, og potet-skinkesalat fikk vi som tilbehør. Samuel og Solveig spiste også godt. Her er vi gode og mette, ikke så mye mat igjen. Marlmaa, jenta til Undraa sitter på mitt fang.
Undraa sin ger er jo rett i nærheten, så vi var jo dit en tur også og lekte med barna til Undraa. Som en slags avskjedsgave hadde vi kjøpt ulltøfler og Duplo til barna. Det ble populært! Heldigvis skal vi jo noen turer til Ulaanbaatar innimellom, så vi holder nok kontakten. Koselig å høre at Undraas mor og far regner oss litt som sine barn også...
Ettersom alle lekene ble pakket ned, ble det data og tegnefilm for alle penga de siste dagene...
Idag flyttet vi ut av leiligheten til NLMs gjestehus ved kontoret. Der var det blant annet en liten leke-mikrobølgeovn som Samuel syntes var veldig artig! Flyttelasset vårt ble lastet på lastebil i dag, så da er det praktisk å få bo her på gjestehuset noen dager før vi flyr til Khovd på tirsdag. Solveig er vel den som synes å ha mest "flytte-sommerfugler" i magen, så det har blitt litt dårlig med søvn...Men ellers har ting gått greit.

lørdag 23. januar 2010

Om vesker og sånn

Av Hans Bergane (Klippet fra http://bergane.blogspot.com):
Jeg skal nok passe på veska mi!

Mange ser på troen som noe de bærer på og skal passe på akkurat som man bærer en veske som man ikke vil miste.
”Jeg skal nok passe på så ingen kommer og snapper veska (troen)fra meg”


Disse mennesker har ikke sett at troen som ble gitt som en gave fra Gud, er Liv. Troen er ikke en konstant masse som er der så lenge jeg ikke kaster den fra meg. Troen er liv. Liv trenger næring for å leve. Det er Jesus som er troens opphavsmann og fullender. De som en dag får bli med inn til den nye jord (Himmelen), det er de som ble værende hos Ham. De var så avhengige av å høre hans røst, lytte til hans Ord og samles med de andre hellige. Spesielt var de avhengige av å høre forsoningsbudskapet om igjen og om igjen. De trengte det så veldig!

Troen er ikke en veske som du tviholder på. Troen er i hjerte. Troen i hjerte er aldri konstant, enten er den i vekst eller så er den i tilbakegang, der det ikke skjer, der er det ingen levende tro. >
Derfor er min store sorg dette; at så mange unge og eldre, så åpenbart, ikke hungrer og tørster etter evangeliet, etter forsoningsbudskapet, ja etter Jesus selv!

Man bare går der med sin ”veske” og vitner med hele sitt liv; ”jeg skal nok passe på den jeg”. Noen av budene har man puttet oppi veska si, litt fra sin barndom og oppvekst i det kristne hjemmet, litt fra bedehus og kirke. Men denne ”veska” blir i lengden veldig tung å bære på. Noen klarer nok å bære på den hele livet ut, andre kaster den fra seg i sinne. Ofte er det innholdet i veska som er årsaken til sinne. ”Bedehuset var så fælt!”, ”hjemmet var så strengt!”, ” det er bare bud og regler!”; ”derfor kaster jeg troen min over bord”. Men sannheten var jo den at det bare var en selvlaget tro som ble kastet over bord. Den levende troen var sluknet mye tidligere. Den sluknet da avhengigheten av Jesus ble borte. Det var tiden da man sluttet å høre og følge hyrderøsten.

Det var rart det. Da man sluttet å høre og følge hyrderøsten, da dette ikke lenger var en trang og nødvendighet lenger, det var da synden plutselig ble mindre farlig. Man kunne rett og slett begynne å more seg med synd, forlyste seg med synd og forsvare den. For man hadde jo uansett ”veska” si med seg.

Atter andre begynte kanskje ikke å leve i de åpenbare synder, men ”livets lyst” som bibelen taler om, inntok hjertet og fikk plassen som Jesus tidligere hadde. Men ”veska” hadde de på plass, kanskje også bibelen på det teoretiske plan, men bibelen var ikke lenger livets brød for deres sjel.

Jesus kommer snart igjen! Selv den kristne som er mest våken, går mer enn halvveis i søvne. Hvor langt inn i søvnen har jeg kommet?

Den første plass der du kan oppdage at den åndelige søvn er på inntog i ditt liv, er på lønnkammerplassen. Stundene der du lukker din dør og er alene med Jesus i bønn og over en åpen bibel, blir sjelden. Til slutt blir de borte.

Det andre sted der du oppdager at den åndelige søvn har inntruffet hos deg er; at synden som bibelens Jesus taler om, den er ikke så farlig for deg. Synden unnskyldes, bortforklares, settes andre ord på. Man kan latterliggjøre tidligere tiders strenghet og pietisme, og man hoster opp noen skrekkeksempler på hvordan det er gått med noen som fikk denne strenghet opp i halsen.

Du kjenner det ikke en plass at du trenger å synge som A. Bjerkerheim: ”Tak meg min Jesus åleine med deg, bort i frå verda sin larm” eller ”løys du dei band som til verda meg bind, å gjev meg meir av ditt heilage sinn”

Det tredje sted der du oppdager den stadige voksende søvn, og snart det endelige frafall; er at plassen der du tidligere var sammen med andre troende og hørte rett forkynnelse av Guds Ord, din plass, den står oftere og oftere tom. Du ble så trett av å høre ordet om korset. Dette at Jesus er en frelser og forsoner for fortapte syndere ble liksom et budskap som ikke lenger angikk deg. Du troppet kanskje opp på møteplassen de gangene du trodde at ”nå kommer det noe nytt og spennende”, men ellers ble plassen din tom så ofte.

Hør nå, om du kjenner deg igjen i noe av dette som er skrevet:
Kast gjerne ”veska” di fra deg! Vend om til Kristus! Vend tilbake til Ordet! Kom til Kristus! Ingen kommer til Faderen uten ved/gjennom Ham.
Det er det Evige Liv det gjelder.

Jesus tar imot den som kommer! Han støter deg ikke ut!
Hør Ham og følg Ham, så ender du opp sammen med ham i Himmelen. Og det er ikke lenge til. Kun dager igjen.

”Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet”

fredag 22. januar 2010

Språklærerne, shopping, sykevaner

Tuul har vært en av de språklærerne vi har hatt mest, skikkelig dyktig og trivelig dame. Her er glimt fra klasserommet en av de siste dagene der.
Nå på tirsdag hadde vi siste språkundervisning med lærer Puje. Så da feiret vi litt med å spise lunch på Millies-kafe etterpå. Vi hadde siste prøven før jul, så nå er vi ferdig med "Sain baina åå! 2" for de som er inne på det...Håper å kunne fortsette litt med språkstudiet i Khovd også, men tiden som heltids-studenter er forbi. Lærerne våre har vært dyktige, så vi har trivdes med å studere mongolsk. Når vi flytter til Khovd får vi nok brukt mongolsken vår enda mere, og det er bra, for praktisering trenger vi!
Når vi nå skal sende flyttelasset vårt med lastebil til Khovd, nytter vi på å kjøpe og sende med forskjellige matvarer. Blant annet yndlingssyltetøy, bogskinke, hvitost, musli. Selv om vi får tak i det meste i Khovd, så er det jo et og annet vi nordmenn gjerne spiser som ikke er der. Bjørn Olav har vært innkjøpsansvarlig og Solveig hjelper gjerne pappa`n med pakkinga. Og er ivrig kjøkkenhjelp ellers...
Nå er vi endelig kvikke og raske alle mann igjen. Etter at Solveig ble frisk, fikk Samuel en liten runde med feber og magetrøbbel. Men ble snart god igjen. Spesielt Solveig har lagt seg til endel "sykevaner" som vi prøver å plukke bort nå, feks begynte hun å bruke smokken hele tiden igjen. Var den ikke på plass så ropte hun "Motte!" og krisealarmen var ikke langt unna. Vel, idag var første dag uten smokke, ble litt sutring og roping, men gikk da sånn nogenlunde. Sovetid er fortsatt smokketid.
"Data!" foreslår Solveig ofte, og gjerne samtidig med et annet forslag - "gått!" Altså godteri. Men får hun kopp med rosiner, eplebiter eller kjeks så blir det gjerne godtatt. Samuel leker mye med lego, så den er ikke pakket ned enda. Vi har og tatt noen turer bort til David i nabo-blokka de siste ettermiddagene, og det har vært stas.
Litt ønskekost som vafler og boller og sånt gjør susen. Koselig å få være litt mer hjemme med barna og også å få treffe Undraa litt mer. Tiden går fort nå til vi flytter om en og en halv uke.

søndag 17. januar 2010

Den nye vegen

Fra Bibelsk Tro
Nr. 5 - 2009.
Av Ludvig Hope.

”Og da de var blitt varslet av Gud i en drøm at de ikke skulde vende tilbake til Herodes, drog de en annen veg bort til sitt land” (Mat 2,12).

De vise menn fikk visshet av Gud om at de ikke skulde fare samme veg heimover som de kom. Gjorde de det, ville de møte Herodes, som ville drepe den frelseren de hadde funnet.

Jesus var i fare fra første stund her i verden, og han er i fare hver gang han blir født i et synderhjerte. Derfor kan heller ikke du og jeg som fant ham, gå den samme vegen som før vi fant ham, om vi vil at Jesus skal leve i oss. Vi må gå en ny veg og søke et nytt selskap.

Mange har ment og mener den dag i dag at de nok kan være kristne uten å gå en ny veg, uten å gi opp det gamle laget og de gamle kameratene. Og så er de der etterpå de fant sin Frelser.

Det er forresten merkelig hvor det verdslige menneske alltid er likt seg selv: Som Herodes ville at vismennene skulle komme til ham etter at de hadde funnet Jesus, så vil verds­lige mennesker så ofte også nå at vi skal komme og være sammen med dem som før vi ble kristne.

Det kommer så dårende og ser så merkelig kristelig rett ut også: Du må ikke gå i fra oss nå, vi kunne kanskje bli med, vi også. Eller: Du vil vel ikke gå fra oss nå, når du tror du er blitt så meget bedre enn oss?

Av denne falske tone og fristende makt lar mange seg lokke, og så blir det ikke klart skille mellom kristendom og verdslighet, lys og mørke går sammen til en grå natt. Til sist blir det ikke stort noe mer som blir synd, fordi den Jesus som var født i hjertet, ble myrdet.

Eller rettere: Du hadde mistet din Frelser og ditt gudsliv. Denne faren lurer med særlig styrke på oss kristne nå. Den mørke, pietistiske tid, da mest alt var synd, er nå forbi, og istedetfor holder vi på å gå til den annen ytterkant. Den kristne ungdom skal være i lag med den verdslige i lag og leik og det som verre er.

I stedet for frisinn blir det lettsinn, i stedet for sømmelig kledd ungdom blir det pyntedukker på jakt etter den siste og titt simpleste mote, og i stedet for kristendom en grå samrøring som ikke hører heime noe sted.

Om min røst kunne høres, så ville jeg rope til alle kristne for å be dere være redd denne vegen. Den er bent fram farlig, ja meget farligere enn mange tror. Jeg har prøvd den, så jeg vet hva jeg sier. Men han som varslet meg at jeg måtte vende om, han skal ha evig takk.

Det er bedre å være litt for meget varsom enn litt for lite. Søk selskap med Guds ringe små, med Gud i din bibel og ditt bønnerom! Den vegen er det du og jeg skal dra til vårt heimland, for å berge vår dyre skatt.

"Kom la oss fatte mod

I Åndens kraft å vandre

Til himlen med hverandre,

Så blir vår ende god."


(Fra "Hjelp til Fred" af Ludvig Hope - Lunde Forlag 1945)

lørdag 16. januar 2010

Pakkemodus

Sist uke fikk vi hentet tønnene og eskene som vi brukte da vi flyttet til Mongolia. Pakkinga er godt igang, Bjørn Olav har fått gjort masse allerede. Og det er bra, for nå er det bare litt over to uker til vi flytter igjen - til Khovd i Vest-Mongolia. Vi skal ta fly, men sender flyttelasset med lastebil. Det er faktisk ca 1500 km fra hovedstaden her til Khovd. Der skal Bjørn Olav jobbe i NLMs helseprosjekt som nevnt tidligere.
Denne uka har Solveig vært syk, så det har vært nok å gjøre for min del. Så slapp har vi ikke sett jenta vår før. Men med oppkast, feber og diare så er det ikke rart. Ikke lett å få en 2-åring til å drikke nok. Vi måtte starte antibiotikakur, og heldigvis er hun mye bedre nå. Det har blitt mye titting på "data" og tegnefilmer, for annen aktivitet har hun ikke orket. Utrolig godt nå å kunne høre henne le og prate igjen. Men tar nok tid før formen er på topp.
Undraa og Samuel har det trivelig sammen med å bygge lego. Han har et hus som kan settes opp på 3 ulike vis, og det bygges ofte om. Bruksanvisningen studeres nøye og nå får han til mye selv, men det er litt verre å lete etter bitene. Uansett er det mer gøy å bygge sammen, da.
På tur ut med Mari. Det er ikke fullt så kaldt her nå, så kommentaren til Samuel når han kom inn var at han hadde svetta i klærne han hadde fått på. Vel, det med påkledning er ikke så lett alltid. Og på dagtid her, selv om det er 10 minus, så kan du se at snøen smelter når sola er framme.

mandag 11. januar 2010

Jesus, lat di redde due

003 - Kopi
Jesus, lat di redde due
snart få kvila ut hos deg!
Denne jord har inga tue
der ho trygt kan kvila seg.
Og ho lengtar, og ho lengtar
heim frå ville ørkenveg.

Ferda er så full av farer,
vegen, å, den er så smal!
Og på Satans mange snarer
er det aldri noko tal.
Siste striden, siste striden
kjem i dødens skuggedal.

Lat di miskunn styrkja motet
så som einast du det kan!
Lær meg alltid sjå det blodet
som for mine synder rann!
Soningsblodet, soningsblodet,
der eg liv og frelsa fann.

Lat din Ande trufast leia
mine steg på livsens veg,
sjølv eg kan meg ikkje greia,
lett eg villast bort frå deg!
Dyre Frelsar, dyre Frelsar,
einast du kan berga meg!

Lat ei synda her på ferda
dåra og forføra meg,
Nei, for heile vide verda
vil eg ikkje mista deg.
Du åleine, du åleine,
fører meg den rette veg!

Gjer meg stille, gjer meg stille,
gøym meg djupt i dine sår!
Då det aldri går meg ille,
kor det enn i verda går.
Ved din nåde, ved din nåde
heim til himlen dua når.
(Av Lina Sandell, Nr 880 i Sangboken)

onsdag 6. januar 2010

Vel hjemme!

Da var vi vel hjemme! Vi kom hjem igår kveld etter å ha vært på reise et døgn. Først ca 3 timer med bil inn til Bankok, 4 timer venting der, 6 timer fly på natta, venting på flyplassen i Seoul, og litt over 3 timer fly til Ulaanbaatar. Vi ble henta på flyplassen, og bortsett fra at bilen punkterte der etter 20 meters kjøring, og NLM- sjåføren måtte skifte dekk der i 30 minus, så gikk turen bra den. Sannelig var overgangen fra 30 pluss til 30 minus en skikkelig kald opplevelse! Men vel hjemme til varm kakao og ikke minst go og varm leilighet, så var livet bra!
Samuel og Solveig lekte seg godt på flyplassen i Seoul. Turen gikk godt, selv om det ble lite søvn på flyet om natta, gikk det igrunn greit. Det var en spesiell opplevelse når vi sto på "gaten" med de andre som skulle til Ulaanbaatar. Så kjekt som det var å høre mongolsk igjen, og se mongolere! Her i Mongolia hører vi heime, og vi opplever Guds velsignelse med å være her. Etter en god natts søvn har vi i dag ryddet opp litt i kofferter og skittentøy, Samuel har lekt med lego og Solveig har hatt det travelt med sine dukker og bamser. Hun kom gående med favnen full av dem etter frokosten. "Er det travelt å ha så mange babyer?" spurte jeg. "Jaa" konstaterte hun og la dem på gulvet for å ordne med den ene dukka. Vi store var på språkskolen litt utpå dagen, og barna hadde det fint heime med Undraa. Spesielt Solveig var begeistret over å se henne igjen, og gikk og ropte på henne "Uugaa!" om hun ikke så henne.